"Jost`n" på langs - breens opplevelser

Onsdag 22. mai fant vi frem fjellski og breutstyr for å gå Jostedalsbreen på langs. Dårlig vær ga oss en litt amputert start, så vi begynte fra Gjerde i Jostedalen og brukte dag 1 opp til  Steinmannen ovenfor Tuftebreen. Været bedret seg heldivis, og vi kom oss helt til Fjærland etter totalt 3 dager på tur.

Jostedalsbreen er Norges og Europas største fastlandsbre og dekker et området på rundt 474 km². Lodalskåpa er høyeste fjelltopp som stikker opp av breen med sine 2083 moh. Jostedalsbreen er en sammensatt bre og vi finner forskjellige typer bre i dens omfang. I hovedsak har vi 5 typer bre: Platåbre, alpin dalbre, isstrømnett, botnbre og hengebre.

Lodalskåpe, nord på Jostedalsbreen.
(Foto: www.visitnorway.com)

På Jostedalsbreen, nord for Lodalskåpa kan breen beskriver som et isstrømnett. Det vil si et system av sammenhengende dalbreer som henger sammen. I et slikt breområde finner vi også oppstikkende fjelltopper kaldt nunatakker (Haslene, 2008).  Jostedalsbreen er i hovedsak en stor platåbre, da den dekker over et stort fjellområde og har brearmer nedover daler.

Jostedalsbreen dekker et stort område.
(Foto: www.norgeskart.no)

Jostedalsbreen ligger der den gjør på grunn av klimatiske forhold.  Den ligger vest for vannskillet i et svært nedbørsrikt område.  Akkumulasjon (tilførsel av snø) og ablasjon (smelting) avgjør om en bre vokser eller avtar i størrelse. På jostedalsbreen har en jevn tilførsel av snø resultert i at breen etter mange mange år har blitt så stor den er i dag. Klimatiske forhold vil uansett føre til en variasjon mellom ablasjon og akkumulasjon fra år til år.

På Jostedalsbreen gikk vi forbi et spennende naturfenomen, nemlig Bings gryte. Dette er en stor gryte i snøen og breen dannet av vinden. Dette skjer forbi lufta ikke klarer å hope seg opp på losiden, som gjør at en slik gryte blir dannet. Det er terrengformasjonen rundt gryta som bestemmer vindretning. Her blir det stadig dannet virvler og ekstra kraftig vind. Bings gryte varierer i størrelse, mellom 10 og 15 meter dyp.

                                             Bing gryte (Foto: www.jolsterfoto.origo.no) jolsterfotoklubb.origo.no

En tur på bre byr på mange utfordringer og opplevelser. Store bredekte vidder, fantastisk utsikt, dype bresprekker og skiftende vær. Opplevelsen av mange og varierte opplevelser i en og samme tur gir et nytt perspektiv på hvordan en kan praktisere friluftsliv. Jeg mener at en slik opplevelse kan åpne mange dører for selvrealisering innenfor friluftslivets arena. 

Kilder:

Haslene, S. 2008. Breboka, Håndbok i brevandring. DNT Fjellsport. Oslo  

Hurrungane – Sikringsmidler i snø

Store Ringstind 2124 moh
(Foto: Even Berntsen)

Mandag 6.mai gikk turen til Hurrungane hvor vi temaene var topptur, navigering og sikringsmidler på snø og snødekt bre. Første dag ble vi delt i mindre grupper hvor vi rullerte mellom forskjellige poster med de forskjellige temaene. Jeg vil videre skrive mer om sikringsmidler i snø og hvordan dette kan praktitiseres. Dette er relevant på snødekt bre eller i bratt terreng hvor andre sikringsmidler ikke gjør jobben.

Sikring på snø er mer usikkert enn fjell og is (Haslene, 2008). De mest brukte sikringsmidlene på snø er snøanker og snøbolt. I tillegg kan man benytte seg av både sekker, isøks og ski, prinsippet er det samme. En viktig ting å bite merke i om man skal benytte seg av et sikringsmiddel i snø er at kvaliteten på snøen har stor innvirkning på bruddstyrken. Tørr lett snø gir dårlig feste, mens tung, våt vårsnø gir et mer stabilt festepunkt. Er snøen hard kan snøbolt være eneste alternativ.

Snøanker
(Foto: Oslosportslager.no)

Et snøsanker består av en aluminiumsplate formet som en plog, samt en vaier. (Haslene, 2008).  Dette plasseres i snøen ved å først grave et t-formet spor. Vaieren skal ligge rett ut fra ankeret og med dragsretningen fra ankeret. Det skal plasseres 45 grader vekk fra dragsretningen. Da vil ankeret skjære seg godt ned i snøen når det blir belastet (Haslene, 2008). Noen anker er tilpasset slik at de blir nedsatt 45 grader, andre må man prøve seg frem. Ved for stor eller liten vinkel vil ankeret miste hold mot snøen og forsvinne opp igjen.

Isøks som snøanker
(Foto: Haslene, 2008)

Om man ikke har snøanker fungerer et par ski eller en isøks vel så bra. Prinsippet er nesten det samme. Grav en t-formet grav og plasser ski eller øks på tvers av dragsretningen. Legg en slynge rundt midten som går mot dragsretningen. Dybden må en vurdere i forhold til snøen, men jo hardere og mer snø jo hardere vil ankeret sitte (Haslene 2008). Det er viktig at slyngen plasseres vekk fra eventuelle stålkanter på skiene, slik at den ikke kuttes.

Øv på å lage snøanker i sikre omgivelser, på den måten lærer man fort hva som fungerer og ikke. Ved redining i forbindelse med taulag, bør en lage to anker, ett til å avlaste taulaget og ett til hjelpetauet. Et anker tåler mellom 500 og 700 kg, avhengig av snøkvaliteten. Selv om det i prinsippet er nok, oppstår store krefter som fort kan overstige denne bruddstyrken. Backup er uansett en god måte å forsikre seg på!

Haslene, S. 2008. Breboka, Håndbok i brevandring. DNT Fjellsport. Oslo  

Egenferd – Tafjordfjella Ernæring

Etter påske studenter på B2 Friluftsliv ut på en såkaldt egenferd. Målet her var å planlegge og gjennomføre en egenvalgt nordisk skitur i fjellet. 5 av oss dro til Tafjordfjella, hvor vi gikk fra Sjåk til Verma i Romsdalen. Turen varte i 10 dager og vi bar med oss alt av forsyninger. På en slik tur er kosthold  viktig for å fungere skikkelig. Jeg vil nå gå litt inn på viktige ting rundt kosthold  og ernæringpå tur.

Vi bruker mye mer energi på tur en ellers, spesielt på vinteren. Avhengig av aktivitet kan forbruket på vinterturer bli så høyt mellom 14 000 og 16 000 kj (Melbye 1997, i Horgen 2010). Det er både regulering av kropssvarme samt et langt høyere aktivitetsnivå som gir dette høye forbruket av energi. I for eksempel 50 cm nysnø vil skigåing være svært anstrengende sammenlignet med glatt skare. Rett energibalanse i  kroppen vil være avgjørende for å brøyte spor over lengre tid.  

Kylling inneholder mye protein
(Foto: www.matportalen.no)

Fett (Foto: www.side2.no)

Karbohydrater til alle! (Foto: Marte Myskja)

Så hvilke energikilder bør en velge på tur? Vi har i hovedsak tre; fett, karbohydrat og protein. Både karbohydrat og protein inneholder 17,7 kj pr gram, mens fett inneholder 39,4 kj pr gram. (Horgen 2010). Fett og karbohydrat bør prioriteres da energien taes lettere opp i kroppen. Protein kan heller intas til middag, da de fungere som byggesteiner i kroppen, og er med på varmeproduksjon (Horgen, 21010). Dette er bra for en varm natt i soveposen.

Karbohydrat taes raskt opp i kroppen og blir omdannet til glykogen og glukose. Dette lagres i muskler og i leveren. Et fullt karbohydratlager varer i ca en til to timer under høyt anstrengende aktivitet (Horgen, 2010).Karbohydrat er altså avgjørende for å kunne arbeide med høy intensitet. Fett derimot lagres som fettvev i hele kroppen, et nesten ubegrenset lager (for mange). Kroppen bruker lengre tid på å hente energi ut fra fettet. Ved jevn lav eller moderat intensitet vil energien  i hovedak hentes fra kroppens fettlager. Fjellskigåring er en typisk aktivitet som forbrenner fett.

Kosthold har stor betydning for gjennomføring av en vintertur. Både fysisk form, humør og andre kroppslige funksjoner blir påvirket ved dårlig kosthold. Det som for mange kan være den største utfordringen er rett å slett å få i seg nok mat. På lengre vinterturer er det ikke unormalt å gå ned i vekt eller endre kroppssammensetning. Mer energi ut enn inn er lik ned i vekt. Alt i alt har kosthold stor betydning får å  optimalisere turen, både fysisk og psykisk.

Godt kosthold= god navigering :)
(Foto: Marte Myskja)

Horgen, A. 2010 Friluftsliveiledning vinterstid. Høyskoleforlaget AS – Norwegian academic Press. Krisitiansand

Topptur Vigdalen – Tema snø og skred

Skredutstyr skal alltid være med på topptur!
(Foto: Friflyt.no)

 B2 Friluftsliv dro i februar til Vigdalen for å gå toppturer og praktisere kameratredning i snøskred. Første dag gikk med til transport og forflyttning inn til Vigdalen. Her etablerte vi basecamp som ble utgangspunktet for ekskursjonen. Resten av dagen gikk med til gjennomgang og øving på kameratredning i skred, både med og uten sender/mottaker. Jeg vil her skrive litt om søk og prosedyrer med sender/mottaker.

Om man i en situasjon hvor en eller flere i turlaget blir tatt av skred må man vite akkurat hva man skal gjøre. Ting må skje fort, graves man ut innen 15 minutter er sjansene størst for å overleve. Dette fordi man i løpet av denne tiden klarer  holde oksygensirkulasjonen i gang. 90 % av de som blir gravd frem etter 15 minutter overlever (Landrø, 2007). Etter 15 min minker oksygentilførselen og sjansene for overlevelse synker betraktelig.

Søkefasen med sender/mottaker (S/M) kan deles i tre hoveddelser: Primærsøkefase, grovsøk og finsøk (Landrø, 2007).  Primærfasen er fra du begynner å søke til du får inn første signal på S/M. Grovsøk er fra første signal til umiddelbar nærhet til skredofferet. Finsøk er i umiddelbar nærhet til offeret (Landrø, 2007).  En personlig erfaring er at det kan i en startfase være vanskelig å få inn signdal på S/M i primærfasen, spesielt om man befinner seg lang unna den skredtatte. Det er også viktig at alle i gruppa setter sin S/M på mottak av signal for å ikke skape forvirring i søket.

Gode veivalg er avgjørende for trygg skikjøring
 (Foto:Even Berntsen)

Hvordan man beveger seg i skredet under søket avhenger av antall personer. Er man kun en person må man systematisk bevege seg i hele skredområdet  i et sikksakkmønster. Er man flere personer kan man danne en søkelinje slik at man sammen dekker et større område og arbeide mer effektivt (Landrø, 2007).  Hvor effektivt et søk er avhenger av gruppa som søker, om det er en eller flere skredtatte eller et uvisst antall tatte. Med utgangspunkt i en skredtatt bør den skredtatte være lokalisert på maksimalt 5 minutter.

Søke og lokaliseringsfasen bør ta så kort tid som mulig. Dette fordi det som offtest er utgravingen som er tid. Skredsnø er hard som betong og graving er beinhard. For å bli god og trygg på sin S/M må man øve, og man må øve mye. Selv om vi alle i utgangspunktet skal unngå å havne i en skredsituasjon, må man uansett være forberedt om dagen skulle komme.

Snøen blir som betong, her gikk det heldigvis bra.
(Foto: Even Berntsen)

Kilder:

Landrø, M. 2007. Skredfare snøskred, risiko, redning. Fri Flyt AS. Oslo

Hemsedalsfjellet - Gruppeforflyttning og orientering på ski

En typisk organisering av gruppe på tur (Foto: Even Berntsen)

I slutten av januar la B2 friluftsliv ut på en 5 dagers skitur på Hemsedalsfjellet. Turen gikk fra Breistølen til Hemsedal sentrum. Turen fikk en brå start da værgudene virkelig skulle vise seg frem da vi gikk ut av bussen. Kuling i kastene og dårlig sikt fikk alle til å forstå viktigheten om god organisering av gruppen. Men hvordan skal man organisere gruppen slik at alle får prøvd seg på orientering og veivalg i litt krevende omgivelser?

Over tåka skinner sola! (Foto: Even Berntsen)

Horgen(2010) argumenterer for en rulleringsordning for å fremme læringseffekten best mulig hos alle deltagere i gruppen. På den måten får alle gått i front og aktivt delta i orientering og veivalg. Siden vi var en relativt stor gruppe (20 stk), rullerte vi gruppevis. På den måten fikk man oftere gå i front. Vi fikk også korrigert hverandres orientering innad i gruppa, slik at ting ble mest mulig effektivt.

Mye vær og dårlig sikt betyr at oversikt og kontroll over gruppa er viktig. Rulleringsmetoden som Horgen (2010) beskriver skaper et naturlig samhold i gruppa. Man skifter alltid på å gå i front, som innebærer orientering, sporvalg og ikke minst brøyting. Dette kan være krevende, og rulleringen gir alle muligheten til å hente seg inn igjen. I tillegg vil ingen falle for langt bak siden nye folk alltid går bakerst.

Vi fikk et par dager hvor sikten var lik null, såkaldt ”whiteout” . Målet var å orientere kun etter kart og kompass. Med så dårlig sikt er det utforderende å gå fremst, men det fungerer med støtte fra personene som går bak. Person nr 3 og 4 går med kompasset fremme hele tiden og korrigerer 1.mann.  Et annet alternativ er å sende ut en person på rett kurs og korrigere retningen (Horgen, 2010). På vår ferd benyttet vi oss av en kombinasjon av disse to, ut i fra hva som passet best i området.

Orientering og forflyttning i vinterfjellet kan være utfordrende. Personlig mener jeg det er en perfekt læringsarena for å mestre orientering og ta gode veivalg. En lærer fort av sine feil, noe som fort merkes på sporvalg og høydemeter. GPS er en trygghet å ha i sekken, men bør kun taes frem om det virkelig er nødvendig. Kan man bruke kart og kompass skikkelig blir turen både flottere og tryggere for alle deltagere.

Kompass (Foto: Oslosportslager.no)

GPS (Foto: http://www.gpscity.com)

Kilder:

Horgen, A. 2010 Friluftsliveiledning vinterstid. Høyskoleforlaget AS – Norwegian academic Press. Krisitiansand