Frankrike, Via Ferrata

Klatretur til Frankrike, næremere bestemt Correns.  2 uker med klatring, kultur, studenttemaer og ikke minst kos.  Vi bodde på en koselig campingplass ca 10 minutter unna klatrefeltet. Med lokalbutikk og bakeri 3 min unna var det enkelt å skaffe seg god mat og drikke.

Spennende og sosialt!

14 dager med klatring kan bli i meste laget for de fleste. Vi tok derfor en tur til Peile for litt avveksling. Her skulle vi prøve Via Ferrata, som kan beskrives som jernstige i fast fjell. En lang løype med fastboltede stiger og tak tok oss gjennom både hengebroer, balansebroer, huler og gav oss til tider mye luft under beina.

God utsikt!

En er alltid sikret gjennom Via Ferrata løypa. Ved hjelp av en rakneslynge festet til kalatreselen, vil du alltid være festet til den fastboltede stålvaieren som følger hele løypa. Rakneslyngen består av to stk karabinkroker festet til slynger som igjen er festet til den energiabsorbernde rakneslyngen. Ved et fall vil rakneslynge gi ut noe ekstra tau, slik at fallet ikke blir for kraftig for klatrern.

Steg for steg

Historisk sett ble den første Via Ferrata løypen laget i Italia under første verdenskrig, for å bedre infanteriets fremkommelighet i fjellene.  Store områder av Dolomittene er utbygget slik at en kan finne store nettverk av Via Ferrata løyper.

Hele vår Via Ferratatur ble avsluttet med en spennende ”zip line” som gikk over et juv. En artig avslutning på en spennende tur. Etter at hele klassen kom seg over zip linen tok vi beina fatt og gikk 30 min tilbake til Peile. Der ventet en velortjent lunsj og kald drikke.

Her må ein holde seg fast!


Kilde : http://no.wikipedia.org/wiki/Via_Ferrata

Høsten store opplevelse, Veiledertur!

Den årlige tradisjonen blant studentene på idrett og friluftsliv i sogndal er veilederturen. Her skal 3.klasse studenter på friluftsliv planlegge og gjennomføre en 2 dagers tur med 1. og 2. klasse studenter som elever. Rammene for turen er basisfriluftsliv i nærområdet, dvs Sogn og Fjordane fylke. Vi tok turen fra Sogndal, opp til Hølsete, Nuken, deretter til Turli og tilbake til Sogndal via Øktarskar, Halsavatnet og Åsen. Vi var totalt 5 stk på turen og været viste seg fra den solfylte siden!

Dag 1 gikk vi fra Høgskulen opp til Hølsete, nuken og tilslutt satt vi opp camp like ved Kvamsnystølen. Vi ønsket at 2.års studente skulle ta ansvaret for veivalg og orientering, vi kjørte en såkaldt abdikratisk lederstil. Dvs at lederen legger frem hele problemet mens deltagerne selv løser det. Dette gikk veldig greit, og vi nøt alle en god lunsj på toppen av Nuken. Etter lunsj forsatte vi mot Kvamsnystølen, hvor vi etablerte camp og gjorde klart for middag.

Topp steming på Nuken

For å skjerme oss mot omgivelsene valgte vi gapahuk som leirplassens oppholdssted. Vi benyttet oss av en mer demokratisk lederstil. Vi presenterte noen alternativer for oppsettet av gapahuk, men lot deltagerne i stor grad få styre hvordan prosessen skulle gå. Dette viste seg å fungere godt, og vi fikk en god gapahuk som gjorde hold vær og vind unna den første natta. Nå var det duket for middag lagd på bålet. Mye fuktig ved gjorde oppfyringen til en utfordring, men tilslutt ble det flammer og en velfortjent middag ble servert.

Grei utsikt fra første leirplass

Neste dag var det 1.klasse sin tur til å orientere. Her valgte vi også en demokratisk lederstil, hvor vi gav fremla noen løsninger som var til hjelp i orienteringen. 1.klasse merket vi hadde litt mindre erfaring med orientering og derfor fikk vi god nytte av å praktisere veiledning. Da vi nærmet oss leirplass nr 2, tok vi en befaring i området. Vi var avhengig av å finne skikkelig ved til leirplassen da vi skulle lage kokegrop. Vi så en stor furuklynge litt nedover åsen, noe som viste seg å være lurt. Da ingen av deltagerne hadde lagd kokegrop før benyttet vi en autokratisk lederstil. Altså vi bestemmte hvordan hele prosessen skulle gjennomføres slik at alt ble gjort riktig. Resultatet ble en fantastisk god middag, som en av deltagerne mente var den perfekt middag å servere i for eksempel bryllup.

Lammelår i kokegrop

Siste dag gikk vi gjennom Øktarskardet, ned til Halsavannet over til Åsen og ned igjen til Sogndal. Alle var fornøyde med turen og stemningen var på topp i gruppa. Siste etappe ble også relativt lang, men det gjorde ikke noe da vi hadde spist mer enn nok mat kvelden før. Tilbake i Sogndal var vi alle enige om at det hadde vært en fin tur :)



Kilde: Priest, S og Gass, M.A. (2005). Effective Leadership in Adventure Programming. Human Kinetics.

Litle Færøy, eit stort turistmål?

Seiltur med Bakkejekta 

Vi dro heile gjengen med hurtigbåt ut Sognefjorden. Ferden gikk til Solund og Litle Færøyna, ei gammel kulturperle ytterst i Sognefjorden. Her skulle vi boltre oss på sjøen i 5 dager. Kajakkpadling, roing med gamle tradisjonsbåter, seiling og fisiking. Været var med oss og temperaturen var god. Hver kveld ble vi servert lokal mat fra både sjø og land. Det var rett og slett duket for ei flott uke med mye læring og opplevelser.

Solund kan tilby aktiviteter for mange ulike turister. Her finner man opplevelsesbasert turisme, økoturisme og ikke minst kulturturisme. Så innenfor segmentet naturbasert turisme mener jeg Solund stiller sterkt. Opplevelsene står i kø, her kan en padle, seile, dykke, fiske og klatre. En økoturist vil finne seg til rette gjennom enkle levevilkår samt at en får gikk mye tilbake til lokalsamfunnet som turist. Kulturturisten vil nyte godt av den tradisjonelle kystkulturen gjennom fiske og roing i de gamle tradisjonsbåtene. 

Havets gleder

Opplevelsene er som sagt mange i Solund. Vi gjennomførte alle våtkort kurs i kajakkpadling under oppholdet. De mange skjær, holmer og små øyer gjorde padleopplevelsen enda bedre. Det var enkelt å tilpasse padlingen etter både sjø og ferdigeter da de varierte omgivelsene bydde på forskjellige forhold på sjøen. Et av mange høydepunkt var da vi gikk i land på en øy hvor vi ble overrasket av en flokk villsau samt en koselig geit som fikk navnet Åre.

Vi var forlagt på ei øy kalt Litle Færøy som jeg vil kalle for en levende kulturminne. Her bor Roar Moe under enkle forhold på gamlemåten. Roar organiserte hele eksursjonen med mange av sine gode hjelpere. Dette gav oss et godt innblikk i hvordan folk hadde det på kysten før i tiden. Vi fikk ro "færdinger" og seile med en gammel "bakkejekter". Garn ble satt ut på morgenen og det ble selvfølgelig servert fersk fisk til middag på kvelden.

En tur til Solund og Litle Færøyna byr på mange gode opplevelser og en får et godt innblikk i hvordan livet var på kysten før i tiden. Hardt vær og røffe forhold var hverdagskost, så dei gamle sjøfolka var herda. God kontroll på robåt og seilbåt gjorde at de kunne forflytte seg nokså lange strekk når de først var på sjøen. Etter en lang dag på sjøen var det alltid godt å komme heim å få i seg god mat, gjerne hentet opp fra havet. 

Alle ska få :)

kilde: Mehmetoglu, M. (2007). Naturbasert Turisme. Fagbokforlaget

Klatring

Første emne for semesteret var klatring. Vi fikk her en grundig innføring av alle gleder klatresporten har å by på. Topptau, klatring på led og ikke minst buldring. Været var med oss hele veien, og vi fikk boltre oss utendørs hele uka på Kvam, Sogndals eget klatrefelt. Kyndige veiledere loset alle trygt gjennom de ulike emnene på en god og pedagogisk måte. Vi avsluttet klatreuka med en tur til Veitastond for fantastisk buldring.

For å utforske klatring er topptauklatring den beste metoden. Tauet festet da i et anker på toppen av valgt rute, og den som klatrer vil ha tauet over seg hele veien opp. På den måten vil et fall skjelden være lengre enn 1 meter. En må uansett vite hvordan et topptaufeste skal være. Hovedregelen er to uavhengige bolter som er utlignet. Tauet skal løpe fritt gjennom en lukket skrukarabin og en vanlig karabin. På den måten har en alltid backup i systemet dersom noe mot formodning skulle ryke. 

Topptaufeste (www.brattesider.no)

For å klatre er man avhengig av en sikrer. Sikrerens jobb er å hele tiden ta inn slakk i systemet mens klatreren klatrer oppover. Dersom klatreren faller er det sikrerens jobb å bremse fallet. Sikreren firer også ned klatreren når han/hun har nådd toppen av ruta. For å benytter man seg av en taubrems. Disse kommer i mange ulike former. Vi kan skille mellom tube/stitch og mekaniske bremser. Tubebremsen) bremsen har en mindre bremseeffekt enn en mekanisk brems. En mekanisk brems er ofte selvlåsende, men krever at brukeren er godt kjent med bruken.
  

Tubebrems/stitch (www.fjellsport.no)

Mekanisk brems (foto: www.oslosportslager.no)

Tauet er avgjørende for å gjennomføre klatringen på en trygg måte. Klatretauet er dynamisk, det vil si at det strekker seg ut og absorberer kreftene som oppstår når en faller. Klatretauet består av en kjerne omgitt av en beskyttende strømpe. Vanlig tykkelse på klatretau til sportsklatring er 10,2 mm. Det finnes også godkjente heltau helt ned i 9 mm, men disse krever mer av personen som sikrer. Fordelen med et tykkere tau er at det tåler mer, samt at det er enklere for den som sikrer. Når det gjelder lengde kjøpes de fleste tau i lengde på 60m. Dette kan da brukes på ruter helt opp til 30 meter.

Klatretau (Foto: www.oslosportslager)

Klatring er en trygg sport så lenge alle som er innvolvert i aktiviteten kjenner til bruken av utstyret. Ulykker skjer som oftetst på grunn av mennesklige feil, som er feil bruk av utstyret. Klatring kan lett tilpasses ulike nivåer.  Buldring,topptauklatring, ledning på bolter, klatring på naturlige sikringer. Det følger en naturlig progressjon, og en kan bevege seg et nivå videre når en føler seg klar for det. Uansett byr klatring på flotte opplevlser i samspill med fjellet. 

Kilde: Tronstad, S. (2005). Innføring i klatring. Akilles forlag.

"Jost`n" på langs - breens opplevelser

Onsdag 22. mai fant vi frem fjellski og breutstyr for å gå Jostedalsbreen på langs. Dårlig vær ga oss en litt amputert start, så vi begynte fra Gjerde i Jostedalen og brukte dag 1 opp til  Steinmannen ovenfor Tuftebreen. Været bedret seg heldivis, og vi kom oss helt til Fjærland etter totalt 3 dager på tur.

Jostedalsbreen er Norges og Europas største fastlandsbre og dekker et området på rundt 474 km². Lodalskåpa er høyeste fjelltopp som stikker opp av breen med sine 2083 moh. Jostedalsbreen er en sammensatt bre og vi finner forskjellige typer bre i dens omfang. I hovedsak har vi 5 typer bre: Platåbre, alpin dalbre, isstrømnett, botnbre og hengebre.

Lodalskåpe, nord på Jostedalsbreen.
(Foto: www.visitnorway.com)

På Jostedalsbreen, nord for Lodalskåpa kan breen beskriver som et isstrømnett. Det vil si et system av sammenhengende dalbreer som henger sammen. I et slikt breområde finner vi også oppstikkende fjelltopper kaldt nunatakker (Haslene, 2008).  Jostedalsbreen er i hovedsak en stor platåbre, da den dekker over et stort fjellområde og har brearmer nedover daler.

Jostedalsbreen dekker et stort område.
(Foto: www.norgeskart.no)

Jostedalsbreen ligger der den gjør på grunn av klimatiske forhold.  Den ligger vest for vannskillet i et svært nedbørsrikt område.  Akkumulasjon (tilførsel av snø) og ablasjon (smelting) avgjør om en bre vokser eller avtar i størrelse. På jostedalsbreen har en jevn tilførsel av snø resultert i at breen etter mange mange år har blitt så stor den er i dag. Klimatiske forhold vil uansett føre til en variasjon mellom ablasjon og akkumulasjon fra år til år.

På Jostedalsbreen gikk vi forbi et spennende naturfenomen, nemlig Bings gryte. Dette er en stor gryte i snøen og breen dannet av vinden. Dette skjer forbi lufta ikke klarer å hope seg opp på losiden, som gjør at en slik gryte blir dannet. Det er terrengformasjonen rundt gryta som bestemmer vindretning. Her blir det stadig dannet virvler og ekstra kraftig vind. Bings gryte varierer i størrelse, mellom 10 og 15 meter dyp.

                                             Bing gryte (Foto: www.jolsterfoto.origo.no) jolsterfotoklubb.origo.no

En tur på bre byr på mange utfordringer og opplevelser. Store bredekte vidder, fantastisk utsikt, dype bresprekker og skiftende vær. Opplevelsen av mange og varierte opplevelser i en og samme tur gir et nytt perspektiv på hvordan en kan praktisere friluftsliv. Jeg mener at en slik opplevelse kan åpne mange dører for selvrealisering innenfor friluftslivets arena. 

Kilder:

Haslene, S. 2008. Breboka, Håndbok i brevandring. DNT Fjellsport. Oslo  

Hurrungane – Sikringsmidler i snø

Store Ringstind 2124 moh
(Foto: Even Berntsen)

Mandag 6.mai gikk turen til Hurrungane hvor vi temaene var topptur, navigering og sikringsmidler på snø og snødekt bre. Første dag ble vi delt i mindre grupper hvor vi rullerte mellom forskjellige poster med de forskjellige temaene. Jeg vil videre skrive mer om sikringsmidler i snø og hvordan dette kan praktitiseres. Dette er relevant på snødekt bre eller i bratt terreng hvor andre sikringsmidler ikke gjør jobben.

Sikring på snø er mer usikkert enn fjell og is (Haslene, 2008). De mest brukte sikringsmidlene på snø er snøanker og snøbolt. I tillegg kan man benytte seg av både sekker, isøks og ski, prinsippet er det samme. En viktig ting å bite merke i om man skal benytte seg av et sikringsmiddel i snø er at kvaliteten på snøen har stor innvirkning på bruddstyrken. Tørr lett snø gir dårlig feste, mens tung, våt vårsnø gir et mer stabilt festepunkt. Er snøen hard kan snøbolt være eneste alternativ.

Snøanker
(Foto: Oslosportslager.no)

Et snøsanker består av en aluminiumsplate formet som en plog, samt en vaier. (Haslene, 2008).  Dette plasseres i snøen ved å først grave et t-formet spor. Vaieren skal ligge rett ut fra ankeret og med dragsretningen fra ankeret. Det skal plasseres 45 grader vekk fra dragsretningen. Da vil ankeret skjære seg godt ned i snøen når det blir belastet (Haslene, 2008). Noen anker er tilpasset slik at de blir nedsatt 45 grader, andre må man prøve seg frem. Ved for stor eller liten vinkel vil ankeret miste hold mot snøen og forsvinne opp igjen.

Isøks som snøanker
(Foto: Haslene, 2008)

Om man ikke har snøanker fungerer et par ski eller en isøks vel så bra. Prinsippet er nesten det samme. Grav en t-formet grav og plasser ski eller øks på tvers av dragsretningen. Legg en slynge rundt midten som går mot dragsretningen. Dybden må en vurdere i forhold til snøen, men jo hardere og mer snø jo hardere vil ankeret sitte (Haslene 2008). Det er viktig at slyngen plasseres vekk fra eventuelle stålkanter på skiene, slik at den ikke kuttes.

Øv på å lage snøanker i sikre omgivelser, på den måten lærer man fort hva som fungerer og ikke. Ved redining i forbindelse med taulag, bør en lage to anker, ett til å avlaste taulaget og ett til hjelpetauet. Et anker tåler mellom 500 og 700 kg, avhengig av snøkvaliteten. Selv om det i prinsippet er nok, oppstår store krefter som fort kan overstige denne bruddstyrken. Backup er uansett en god måte å forsikre seg på!

Haslene, S. 2008. Breboka, Håndbok i brevandring. DNT Fjellsport. Oslo  

Egenferd – Tafjordfjella Ernæring

Etter påske studenter på B2 Friluftsliv ut på en såkaldt egenferd. Målet her var å planlegge og gjennomføre en egenvalgt nordisk skitur i fjellet. 5 av oss dro til Tafjordfjella, hvor vi gikk fra Sjåk til Verma i Romsdalen. Turen varte i 10 dager og vi bar med oss alt av forsyninger. På en slik tur er kosthold  viktig for å fungere skikkelig. Jeg vil nå gå litt inn på viktige ting rundt kosthold  og ernæringpå tur.

Vi bruker mye mer energi på tur en ellers, spesielt på vinteren. Avhengig av aktivitet kan forbruket på vinterturer bli så høyt mellom 14 000 og 16 000 kj (Melbye 1997, i Horgen 2010). Det er både regulering av kropssvarme samt et langt høyere aktivitetsnivå som gir dette høye forbruket av energi. I for eksempel 50 cm nysnø vil skigåing være svært anstrengende sammenlignet med glatt skare. Rett energibalanse i  kroppen vil være avgjørende for å brøyte spor over lengre tid.  

Kylling inneholder mye protein
(Foto: www.matportalen.no)

Fett (Foto: www.side2.no)

Karbohydrater til alle! (Foto: Marte Myskja)

Så hvilke energikilder bør en velge på tur? Vi har i hovedsak tre; fett, karbohydrat og protein. Både karbohydrat og protein inneholder 17,7 kj pr gram, mens fett inneholder 39,4 kj pr gram. (Horgen 2010). Fett og karbohydrat bør prioriteres da energien taes lettere opp i kroppen. Protein kan heller intas til middag, da de fungere som byggesteiner i kroppen, og er med på varmeproduksjon (Horgen, 21010). Dette er bra for en varm natt i soveposen.

Karbohydrat taes raskt opp i kroppen og blir omdannet til glykogen og glukose. Dette lagres i muskler og i leveren. Et fullt karbohydratlager varer i ca en til to timer under høyt anstrengende aktivitet (Horgen, 2010).Karbohydrat er altså avgjørende for å kunne arbeide med høy intensitet. Fett derimot lagres som fettvev i hele kroppen, et nesten ubegrenset lager (for mange). Kroppen bruker lengre tid på å hente energi ut fra fettet. Ved jevn lav eller moderat intensitet vil energien  i hovedak hentes fra kroppens fettlager. Fjellskigåring er en typisk aktivitet som forbrenner fett.

Kosthold har stor betydning for gjennomføring av en vintertur. Både fysisk form, humør og andre kroppslige funksjoner blir påvirket ved dårlig kosthold. Det som for mange kan være den største utfordringen er rett å slett å få i seg nok mat. På lengre vinterturer er det ikke unormalt å gå ned i vekt eller endre kroppssammensetning. Mer energi ut enn inn er lik ned i vekt. Alt i alt har kosthold stor betydning får å  optimalisere turen, både fysisk og psykisk.

Godt kosthold= god navigering :)
(Foto: Marte Myskja)

Horgen, A. 2010 Friluftsliveiledning vinterstid. Høyskoleforlaget AS – Norwegian academic Press. Krisitiansand